Just because I'm smiling doesn't mean I'm happy.

Overskriften forklarer vell litt. Vet ikke om det er en bra eller dårlig ting at jeg alltid smiler, selv om jeg har det fælt. Man kan heller ikke alltid skjønne hvorfor man føler seg så tom, så evneveik, så hjelpesløs. Jeg kan ikke sette på ord på hva jeg tenker. Jeg kan ikke sette ord på smerten. Jeg kan ikke sette ord på noe. Tårene strømmer så fort jeg er alene. Ikke en kveld hvor jeg ikke gråter. Posene under øynene mine er så store og blå, at ikke en gang sminke hjelper. Jeg får ikke sove. Jeg bare ligger å tenker, gråter, tenker og gråter. Gjennomsnittet på hvor mye jeg sover på en natt er vell 2 timer. Så er det skole, 8 skoletimer, 8 skoletimer der jeg bare smiler, ler og later som jeg er lykkelig. Det skjer av seg selv, for det er det jeg alltid har gjort, gjemt meg bak en maske. Det funker bra da, det er sånn jeg får venner. Jeg er hun som alltid smiler, som er så hyggelig, en gledesspreder.

Jeg tror trenger en person i livet mitt som kan holde meg når jeg gråter, og bare si så lite som at "alt kommer til å gå bra". Ikke en gang bestevennene mine vet hvordan dette er. Det er et helvette. Jeg stoler på noen få folk, men jeg stoler ikke nok på dem til å fortelle om hvordan jeg egentlig har det. Jeg er redd for å skremme dem vekk. Redd for at de vil se på meg som et sykt menneske som burde inlegges på et psykriatisk sykehus. Jeg vil bare ha et vanlig liv, et liv der jeg kan gråte over gutter og ikke over hvordan jeg skal skjule de nye kuttene i morgen på skolen, eller om jeg i det hele tatt orker mer, over tankene mine eller smerten som dreper meg innvendig. Livet skal ikke være slik, skal det? Vil smerten nå, være borte om noen år, eller vil det ikke være verdt det?

 

Kjenner du deg igjen i noe av det jeg skriver?

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Kategorier

Arkiv

hits