Everyday

 

Føler du deg slik noen ganger, eller hver dag?

Just because I'm smiling doesn't mean I'm happy.

Overskriften forklarer vell litt. Vet ikke om det er en bra eller dårlig ting at jeg alltid smiler, selv om jeg har det fælt. Man kan heller ikke alltid skjønne hvorfor man føler seg så tom, så evneveik, så hjelpesløs. Jeg kan ikke sette på ord på hva jeg tenker. Jeg kan ikke sette ord på smerten. Jeg kan ikke sette ord på noe. Tårene strømmer så fort jeg er alene. Ikke en kveld hvor jeg ikke gråter. Posene under øynene mine er så store og blå, at ikke en gang sminke hjelper. Jeg får ikke sove. Jeg bare ligger å tenker, gråter, tenker og gråter. Gjennomsnittet på hvor mye jeg sover på en natt er vell 2 timer. Så er det skole, 8 skoletimer, 8 skoletimer der jeg bare smiler, ler og later som jeg er lykkelig. Det skjer av seg selv, for det er det jeg alltid har gjort, gjemt meg bak en maske. Det funker bra da, det er sånn jeg får venner. Jeg er hun som alltid smiler, som er så hyggelig, en gledesspreder.

Jeg tror trenger en person i livet mitt som kan holde meg når jeg gråter, og bare si så lite som at "alt kommer til å gå bra". Ikke en gang bestevennene mine vet hvordan dette er. Det er et helvette. Jeg stoler på noen få folk, men jeg stoler ikke nok på dem til å fortelle om hvordan jeg egentlig har det. Jeg er redd for å skremme dem vekk. Redd for at de vil se på meg som et sykt menneske som burde inlegges på et psykriatisk sykehus. Jeg vil bare ha et vanlig liv, et liv der jeg kan gråte over gutter og ikke over hvordan jeg skal skjule de nye kuttene i morgen på skolen, eller om jeg i det hele tatt orker mer, over tankene mine eller smerten som dreper meg innvendig. Livet skal ikke være slik, skal det? Vil smerten nå, være borte om noen år, eller vil det ikke være verdt det?

 

Kjenner du deg igjen i noe av det jeg skriver?

TUMBLR

Følg meg gjerne på tumblr: fucklifehard




Hvem er jeg?

Jeg er en jente på 17 år. Jeg bor nå som hybelboer, helt alene, 4 timer borte fra mamma og pappa. En av de dummeste avgjørelsene jeg har tatt.
Du ser meg ikke uten at jeg smiler, jeg smiler alltid når jeg er blandt folk. Jeg liker å skate. Favoritt serien min er Dexter, det er forsåvidt det eneste jeg ser på. Favoritt filmen min er den siste batmanfilmen, og jeg hører mye på indie musikk. Jeg har mange venner, mest guttevenner som kanskje ikke kom som ett sjokk. Jeg er veldig guttejente, noe jeg alltid har vert. Jeg kler meg i "skateklær" oversized skjorter, intilsittende jeans, converse og en beanie eller snapback. Og bare for å få det oppklart; jeg er ikke noe lesbe, 100% hetro tiltross for mine interesser. Min største drøm er å reise verden rundt. Bare oppleve alle mulige land, kulturer og mennesker. Jeg er også veldig innstilt på å jobbe som frivellig i Afrika, bo i Australia en stund og bare surfe og flytte til USA.

Så over til min andre side.

Jeg har slitt med depresjoner så lenge jeg kan huske. Det tok noen år før mamma merket det, men det gjorde ikke ting bedre. Jeg har gått til så mange forskjellige psykologer at jeg ikke vet antall. Alle har sluttet, selvfølgelig rett etter at jeg har begynt å stole på de. De skal ha videre utdanning, noe jeg forstår, men likevell sitter jeg alltid igjen med følelsen av at de "gir meg opp" for jeg er for håpløs. Jeg vet, idiotisk ikke sant? Ja. Jeg er håpløs, så håpløs at du ikke kan tenke deg. Du tenker kanskje at "uff, enda en som skal dele problemene sine for å få oppmerksomhet", men det er ikke derfor jeg har laget denne bloggen. Denne bloggen laget jeg for å få ut tankene mine. Denne bloggen holder jeg anonym, fordi jeg ikke vil ha noe meldinger fra kjendte og bekjendte om hvor synn det er i meg, at de aldri hadde trodd dette om meg. Det var litt basic om meg, jeg kommer til å fortelle mer om depresjonen etterhvert. her er noen bilder som kanskje forklarer litt:







Les mer i arkivet » Desember 2012
hits